MMMM......AH!

Venter i spenning i juni på at syrinene skal sprette. Vet ikke helt om det er lukta eller nesten-blomstene som kommer først...men en dag er de det duket for syrinsnuseturer om kveldene. Da er ruta lagt opp etter villaveger der det er mange syrinbusker. Akkurat i juni kan jeg ikke tenke meg noe mer nydelig enn duft av syriner. Og synet av dem: Hvite, lyslilla og mørklilla. Før var lyslilla favoritten, nå er det hvite. Kanskje fordi det er det vi har færrest av i egen hage?
Lange lyse kvelder i hagen omgitt av syriner og mygg. Slik skal det være! Snuse, fundere, nyte, klø...
Vi har masse syrinbusker, men ikke så mange av de fine blomsterklasene. Det er mulig at gartneren har vært lat med å beskjære...
Derfor gjør jeg meg gladelig til tjuv for ei uke eller to. På syrinsnuserunden knekkes det av en kvist her og der hvor hageeiernes busker henger utenfor gjerdet og blomsterklasene er uanstendig tette. Det er nesten lov, vel? Det trenger å tynnes... Så litt lilla og mye hvitt kan det være i en slik kvast jeg kommer hjem med etter syrinsnuseturen. De danderes i en vase med skåldhett vann og settes et sted  hvor lukt og syn kan nytes enda mer. Særlig på regnvåte dager.

Så merkes det i lufta at den søte syrindufta blandes med en litt råtten eim, klasene har brune innslag i det lilla og hvite og slipper etter hvert enkeltblomstene ned på bakken. Da kommer en sorgreaksjon. Nesten ett år til neste gang. Resten av året er syrinbuskene et antiklimaks. De står der og tar plass, har ikke et spesielt vakkert bladverk en gang. 
Igjen: Det gjelder å nyte nå! 

                       SENSOMMER

                       

                        

AUGUST:

Disse dagene 

da sommeren ennå ikke har sluppet taket,  

                                                                                       

men spindelvevtråder av høst

veves stadig strammere rundt sommeren,

fanger den i sitt grep.

Dogget i graset varer lenger om dagen i august,

lufta bærer med seg et vemod 

metta av fullbyrdelse.

Som en av de siste blomstene

dekker røsslyngen fjellet

med sin lilla, strie mjukhet.

Stjernene sender morsesignaler

om at høsten snart skal overta.

                                                    bma

 

                    Once in a bluemoon...

Det er ikke ofte jeg kan skryte på meg å stå på kjøkkenet i sju lange og sju breie og lage mat.
Ikke liker jeg å lage mat, ikke synes jeg det er så vel anvendt tid heller. Dessuten blir det utrolig mye rot og oppvask...
Så når det en gang skjer, slik kvartalsvis omtrent, må det hele avbildes og offentliggjøres. Rett skal være rett...
Og når det i tillegg er ei fiskesuppe i en ikke så fiskeglad familie, da er det virkelig grunn til å gjøre anskrik. Det er såre lettvint. Dessverre...
Men det smaker så godt, og den fiskegladeste ungdommen i huset sier:
"Åh, det var godt, mor! Sånn må vi ha oftere!"
 Det varmer et morshjerte inni en allerede svett kropp etter å ha stått over grytene 15-20 minutter. Oppskrifta er omtrentlig, en må smake seg fram, namme eller usje...

Jeg har dikta'n sjøl, men var nok veldig inspirert den dagen: 

Til fire porsjoner:

Lakse- eller ørretfileter, fire stk. (Oppdrettsfisk, ja takk, vi rir ikke prinsipper her)
Fiskekraft som du først har hatt fisken til trekking i...
Maizenna, til å jevne
Spinat , ei pakke
Kokosmjølk, en boks
Matfløte, en halv kartong
Buljong etter ønske
Lime, saften av en halv
Kokosmasse, smak til

Dette er litt sånn fest-/ søndagssuppe, men hverdager er også verdt å sette på øverste hylle!

Kok og smak og rør, øs opp og nyt!

   TROFASTE TRAVER'N SIN SISTE TUR

Som ryggpasient under tilfrisking, som det heter, kan jeg gå småturer i nærmiljøet. I går var det både vakkert og vent vær, og en kilometers runde sto på programmet. (Før kunne jeg gå mile-lange turer, til lands, og om ikke til vanns, så nå ja...sukk... Frustrasjonen er stor). I alle fall ble turkamera-eten med. Han har slitt litt med helsa siste tida han også, og svikt i vitale organene har gjort at jeg har tenkt tanken: Kanskje er han sliten og trenger hvile nå. "Error 99" er ganske fatalt når du er fotoapparat og venn med en hobbyfotograf. Ikke desto mindre skulle han få luske med på denne turen..Ja ,vi to er vel nesten like gode nå. "Fatal error" hos meg også, huttetu...Vi får tusle på stille stier, tenkte jeg. Halv fart hos meg og kamera-eten hang på skulderen og dingla med. Noen joggere kom i mot og breia seg, så vi elendige måtte kreke oss av vegen for å ikke bli nedløpt. Men der i grøfta fant vi gull! Gullgul løvetann. Kamera-eten klatra lydig ned fra skulderen, og se; Så fine bilder! Han gjorde sitt aller beste på oppløpssida, Canon 350D. Nå  får han hvile, og, en annen overtar. Det gjenstår å se hvordan de bildene blir. Men her er resultatet fra gårsdagens ruslesaktetur:

Gule soler!

Sol i midten, bare blåhimmelblått rundt...

Sol i midten, hvite flagrende skydotter rundt...

En rosa drøm...epleblomster som skal bli til deilige epler.

              PLUTSELIG EN DAG.....

Så underlig når lufta en omgir seg med er nesten like varm som huden. Så helt...nytt. Plutselig er det sommer. For noen få og små dager. Hagemøbler lempes ut, skures og plasseres i sola. Grillen tas fram og det er grillos fra alle hager i nabolaget. Gressklippere hentes fra uthuset og sommertøy må fram fra vinterlagring. Hvor var sommerskoene fra i fjor, tro?


 Gjennom de få og små sommerdagene greier jeg å konsentrere meg om "å somre". Helt og holdent. Jeg vet jeg må. Erfaring har lært meg det. Snart vil det pøse ned igjen...
 


Jeg teller fugler som har kommet: "Se der er linerla på plass!" "Å, bokfink, bokfink...velkommen tilbake til oss, så flott du er!" Heggen blomstrer. Bedøvende. Kirsebærtreet i nabohagen lyser hvitt. Det er vakkert, vakkert, vakkert. Rødstrupa og svarttrosten avslutter dagen i bjørka utenfor vinduet. En er nærmere livet på slike dager. Veldig nært.

Det freser grønt opp rundt om. Irrgrønt. Gras, blader...for en prakt! Ute i dette irrende grønne er det sommervarme. 16, 17, 18 grader....der runder det 20...og der 25! Sola sleiker oppover armene, lurer seg under luggen, kjæler leggene og skuldrene. Innsmigrende, fortrøstningsfull. "Kom her, jeg skal være trofast, trofasss....t..."





Så: Regnet strømmer ned. Strie strømmer. Vegen flommer over av elver, buldrende bekker, dråper som danser. Jeg danser med. Ut i varmen i de lilla, glade gummistøvlene for å danse. Sola blinker fortsatt der, bak skyene. Varmen er fortsatt der, vuggende, sugende, flørtende. Luktene som stiger opp av bakken er fulle av sommer, væte, jord og gras. Trostene bader, bråker og trekker mark opp av jorda. De andre fuglene har tatt til vettet og sitter i ly under trekronene.

Vi vil ha med oss alt, trostene og jeg. Alt.

VÅRUNDER 28. april

                           UNDER....

 Noen dager er det bare slik....

En kjenner det i hele seg, sjøl om alt og alle benekter det. En ganske skamløs forventning om at noe skal komme.

Om at nakne greiner skal bli grønnkledte, at blomstene skal åpne seg i alle umulige farger, at fuglene skal ta plass i trærne og risle sangen sin over oss.

Om at luktene fra nytint, våt jord som slår i mot oss, er et tegn på en skifting. En glede som smyger seg inn i kroppen, gjennom porene, innover i årene. Sprer seg. 

I dag var en slik dag.

                                                (Foto: BMA)

                   

 

                          DYRENE I UTFRIKA

Vi har to katter på et bord. Kvirrevirrevittbombom.
Men der har de ikke lov å være.
De jages ned og hopper opp igjen så fort vi går ut døra.
De eier ikke oppdragelse og det kan skyldes hjemmene de kom fra før de kom til oss,
eller at katter ikke tar oppdragelse. Kvirrevirrevittbombom...

En aprilkveld oppdager jeg at ingen av dem hopper opp på noe bord. Den ene katta ligger strak i sofaen og jeg oppdager at hun har kuler i "armhulen". Selvfølgelig. Diagnostiseringen konkluderer kreft (med eller uten spredning). Jeg har et godt utvikla veterinær/legegen og angrer som en ....hest på at jeg ikke studerte til lege eller veterinær. I og med at jeg har det i meg, liksom. (Men så var det det at språklinja på videregående ga lite rom for slike studier). Akkurat nå er jeg mest fokusert på at Mimmi har kreft og kanskje må avlives neste dag. Tynn er hun blitt. Jeg kjenner ryggraden gjennom pelsen. Hun er gammel og jeg gråter tapre tårer i den svarte og hvite pelsen og gruer meg som en ...hund for atskillelsen. Den siste natta skal hun få ligge i senga mi, og litt forundra bæres hun opp og legges forsiktig ned på dundyna mi.
Nede løper Pusil rastløs rundt og tisser blod på kattedoen hvert tredevte sekund. Også den diagnosen er klar: Urinvegsinfeksjon, og fy, ja det gjør vondt! Stakkars Pusil. Men det er ikke dødelig såvidt meg bekjent.
Mimmi har en god natt den siste natta i livet sitt. Jeg har nok sovet bedre. Dagen etterpå ringer jeg veterinæren og forklarer problemet, det vil si, diagnosene. Jeg må ellemelle og drar først med Pusil. Har ett kattebur, og kattene kan ikke dele det. Ikke til vanlig, slettes ikke nå. Pusil er plaget og må komme i gang med behandling fortest mulig. Å få henne inn i det alene, er et vanvittig strev. To sterke viljer, en katts intelligens og en dames kjemper om overtaket. Pusil hopper, kjemper, sklir, smyger seg ut av buret, før jeg får satt på lokket. Til slutt er jeg utsvetta, hun er fanga.

Lettere rusa, tunga halvvegs ut av munnen.

Venterommet hos en veterinær er et studium i seg sjøl. En diger mann med seks miniatyrhunder er foran oss i køen. De skal klargjøres, ha vaksiner og gudeneveit for å stilles ut. Seks små gneldrebikkjer som Pusil fortvila og tissetrengt må holde øye med bak gitteret. Vi venter. Og venter. Omsider er det vår tur og vi får tilgang til de indre gemakker der Pusil uten å vite sitt eget beste, prøver å stikke av. De må gi henne noe beroligende og hun sovner etter å ha kasta opp hele morgenmaten som røper at jeg kjøper billig kattemat på Kiwi. Lille Pusil har en overordentlig alvorlig urinvegsinfeksjon med krystaller i urinvegene. Slike som dere vet kan sette seg sammen og bli til nyrestein og det gjør skrekkelig vondt. Jeg vet om noen som har hatt det. Hun blir satt på både smertestillende og antibiotika, og jeg tenker i mitt stille sinn at dette blir en prøvelse for mor. Hun er ikke villig til å forstå sitt eget beste der heller: "Gap opp så blir det snart bedre." Særlig!

Mimmi er neste katt ut. Hun viser seg å være en større fighter enn jeg hadde trudd når hun skal tres inn i buret. Klør og tenner brukes. Mye 0 rh+ utgytes før vi ankommer dyrlegens venterom. Har prøvd å ikke tenke "siste gang" i alle situasjoner. Må ta dette fornuftig og rasjonelt.Hun har tross alt fått leve flere timer ekstra fordi jeg drog med Pusil først og de seks hundene var foran oss i køen.... Jeg holder rundt buret for å trøste (meg sjøl?). Denne gangen deler vi rommet med en gigantisk rottweiler og ei bikkje uten bånd. En sier "som eier, som hund", men her vet jeg ikke...
Tung er vegen inn til veterinæren. Tårene lurer bak øyenlokkene, eller de er nærmest på veg ut, og skjelven i stemma forklarer jeg hva jeg har oppdaga. "Det der,"sier veterinæren,"er verkebyller etter et bitt. Pussig sted å ha det, men se her renner det puss, pus." Mimmi er ikke særlig samarbeidsvillig. Vi er tre voksne mennesker som holder henne. Før vi letta forlater dyrlegen, spør jeg om hun kan bekrefte at Mimmi er ei dame, for det har vi jo regna med.En ærverdig eldre dame.

Lurt dere i to år, hahaha!

Har tross alt regna pupper og kom til...to. Veterinæren er lattermild da hun kan fortelle at Mimmi er en kastrert hannkatt. Jeg prøver å forklare hvorfor jeg trodde hun...eh...han var en hunkatt, og er belært da jeg tusler ut igjen.
OK: Et raskt kjønnskifte ble det, men ingen avliving heldigvis.
Hjemover trøster jeg meg sjøl med at det er ikke såååå rart heller, tross alt kom Mimmi til oss for to år siden, nærmest ut av lause lufta...Jeg snakker alvorlig til Mimmi om at nå er det slutt på at hun kan lure oss slik, at det er rosa yndlingsteppet skal skiftes med et blått. Ærlig talt!





Status to uker etter: Hannkatten Mimmi er ferdigmedisinert, ikke uten kamp. Han er blitt skikkelig rampete etter at han ble en hann. Blant annet har han begynt å klatre i trær. Veldig maskulint.

Tøffingen! Kongen på haugen.

 


 Pusil har vært ute og fått en bittskade i nakken. Det gaper rødt og hårløst, så det er vel trolig at hun må få mer medisin. Dessuten er hun lei til å sitte på steintrappa og det er da ikke bra når en sliter med blæreKATTarr!

Ser ingen sammenheng mellom å sitte på steinmur og å få blærekatarr... Sta som en katt.